Norge er en råvareøkonomi. En av våre fremste råvarer kan nå bli en inngangsbillett til den globale datasenterbransjen, men velferdsnasjonen trenger at vi klarer det uten å ende opp som råvareleverandør igjen. Nå ser EU ut til å komme oss til unnsetning.

Snart vil omtrent alt vi mennesker bruker av data lagres i skyen. Fra 2010 til 2018 ble mengden data transportert over internett tidoblet, og den samlede kapasiteten på verdens datasentre 25-doblet.

Norge er i en særstilling hva slike datasentre angår. Ellers i verden advarer miljøbevegelsene mot fenomenet, men her i Norge – hvor det ikke ligger kull eller kjernekraft bak de nødvendige gigawattene – er motstanden mindre. Selv Miljøpartiet de Grønne har programfestet å «sørge for at energipolitikken gir gode vilkår for industrinæringer og datasentre».

Der databruken stopper opp

Datasentre er altså én ting vi kan leve av etter oljen. Hal Varian, sjeføkonom i Google, har gjort et poeng av særlig relevans for Norge: «Data ligner olje på én måte, nemlig at det må raffineres for å bli til noe nyttig. Data er ikke i seg selv den avgjørende komponenten, det viktige er kunnskapen om hvordan man gjør det om til noe som er nyttig. Data er altså bare et råmateriale, ikke det ferdige produktet». Her svikter mange – både private og offentlige.

Detaljhandelen har i høst snakket mye om Amazons ankomst. Gitt at de har hatt 20+ år på seg, er det overraskende langt mellom de som er ordentlig forberedt. Mange sitter med store mengder data om kundene, uten dermed å evne å berike kundeopplevelsen: Det skjer lite annerledes i butikkene, og like lite nytt på nett. Noen har en «kundeklubb» hvor de sender ut digitaliserte tilbudsaviser – til forveksling like papirutgavene på nittitallet. Fra utsiden ser få ut til å ha gjort stort mer enn å ta med en linje i aftenbønnen om at dette internett-greiene snart må gå over.

Helsevesenet er et annet eksempel. Her har enkelte miljøer i flere år latt påståtte  personvernhensyn stå i veien for ordentlig datautveksling. Mens du og jeg utveksler feriefotos på snapchat, må røntgenbilder sendes i taxi. Mens stat og næringsliv utveksler hemmelig informasjon over krypterte linjer, mangler spesialistleger sikre kanaler for å diskutere livstruende syke pasienter. Alt dette er paradokser for et helsevesen som skriker etter ressurser – særlig når Datatilsynet for lengst har tilbakevist at personvern er problemet.

Hva samfunnet kunne vunnet

Det finnes naturligvis norske suksess-eksempler på kreativ databruk i verdensklasse. Ett av dem er Den Norske Krigsforsikring for Skib (DNK), som siden 2018 har tilbudt sine kunder – 430 rederier med en flåte verdt 224 milliarder dollar – et helautomatisk system hvor hvert enkelt skip jevnlig kommuniserer sin posisjon til forsikringsselskapet.

Når skipet seiler inn i en krigssone eller et annet sted hvor det er nødvendig med ekstra forsikring, blir dekningen automatisk oppjustert – og nedjustert når de seiler ut igjen. I tillegg til at dette i seg selv er rimeligere og veldig mye mer effektivt enn alternativene, kan rederiene i tillegg integrere de samme dataene i egne systemer til annet bruk.

Et annet suksesscase er nordmenns fysiske økonomi. I 2009 dokumenterte Norges Bank at det kostet samfunnet 3,5 milliarder kroner å ha kontanter som betalingsmiddel. Siden har kortbruken økt, Vipps blitt introdusert og digitaliseringen bredt om seg i bank-norge.

Mens 24 % av alle betalinger i 2007 ble utført med sedler og mynt, hadde andelen i 2017 falt til 11 %. Det har gjort arbeidsplasser tryggere – antall grove kiosk- og butikkran falt fra 2.779 i 2009 til 534 i 2019. Da pandemien traff var den norske økonomien forberedt ikke bare på kontantløs betaling, men også kontaktløs betaling i bred skala.

Bruk EU for alt det er verdt

Data kan altså tjene Norge veldig mye bedre enn i dag. Det er nærmest svimlende å tenke på hva som kan oppnås når data samles inn i tilstrekkelige mengder og distribueres til alle som behøver dem. Så lurer du kanskje på hvordan din bedrift kommer dit?

Regjeringen kunngjorde nylig at Norge satser to milliarder kroner på «Digital Europe Programme» – Europas digitalprogram. Mellom 2021 og 2027 skal EU investere 9,2 milliarder euro på kunstig intelligens, cybersikkerhet, tungregning og spesialistkompetanse på IKT. Av dette skal 1,8 milliarder euro benyttes til opplærings- og kompetansehevingstiltak, særlig blant SMB og i det offentlige. Alle bør hive seg på i konkurransen om disse midlene – vi behøver saktens både opplæring og kompetanseheving for å reise oss etter (og videreutvikle alt vi har lært av) pandemien.

Men uavhengig av støtteordninger må alle i næringslivet og i det offentlige være denne utfordringen bevisst: Dersom Norge lykkes i å etablere en sterk og bærekraftig datasenterbransje, vil det være et uutholdelig paradoks dersom deler av stat og næringsliv visner bort fordi de ikke makter å gjøre det som er selve kjernen i denne teknologiens verdibudskap – å raffinere dataene!

Les saken på Digi.no